Vannet (shui): Den viktigste delen av feng-shui

I århundrer forsøkte de gamle kinesiske mestrene å få en oversikt og innsikt i det mystiske forholdet som tilsynelatende eksisterte mellom himmelen, mennesket og jorden. Mennesket var et bytte for konkurrerende og varierende impulser, og målet var å oppnå en balanse, en harmoni med omgivelsene, slik at man kunne dra fordeler av – i stedet for å bli skadet av – naturen.

For å forstå hvordan disse mestrene tenkte, må vi kjenne det kinesiske begrepet qi. Vi finner det samme ordet i kinesiske kroppsøvelser som Qi-gong. Det er helt grunnleggende i den kinesiske medisinen, i tradisjonelle helbredelseskunster som for eksempel akupunktur. Å samle på, å oppmuntre og å sørge for sirkulasjonen av qi, er i det hele tatt et sentralt tema i den klassiske, kinesiske tenkningen, så uten å kjenne dette begrepet, kan vi neppe forstå hva feng-shui går ut på.

Qi blir vanligvis oversatt med energi, men har egentlig en mer metafysisk betydning. Andre ganger blir det oversatt med ånd eller livskraft, men siden det tydeligvis ikke bare finnes i menneskene, men også på jorden og inne i jorden og oppe i himmelen, så kan vi kanskje (om vi ønsker å anvende en mer moderne terminologi), hevde at det er en strøm av elektromagnetisk energi som forbinder alt i universet, et slags fundamentalt råmateriale som finnes overalt og binder alt sammen, enten det er levende eller dødt, der det flyter omkring i kroppen vår og kan overføres både med vinden og vannet.

Fra det fjerde århundre før Kristus begynte kineserne å beskrive jorden som en levende organisme, omtrent som den menneskelige kropp. De mente at jorden inneholdt kanaler der energien beveget seg, liksom vann eller blod, og de forklarte dette fenomenet på følgende vis: ”Vannet er roten til alle ting og kilden til alt liv. Vannet er blodet og pusten (qi) til jorden, og det sirkulerer som blod og pust gjennom sener og blodårer.”

Siden 70 prosent av et menneske består av vann, virker ikke dette fullstendig urimelig. Vi dør om vi mister så mye som 20 prosent av vannet i kroppen. Ifølge en rapport fra Verdensbanken vil de fleste kriger i det 21. århundre skyldes konflikter om vannet. Intet samfunn kan overleve, ikke for en dag, uten tilførsel av rent vann. Det virker rensende, både på oss selv og på naturen. Det sørger for vekst og det regulerer temperaturen. Det er sikkert mye vi kan klare oss uten, men vann må vi ha.

Så om vi først godtar at det finnes noe som heter qi, eller i det minste noe som minner om qi, virker det ikke usannsynlig at vannet øver innflytelse på det. Vi kjenner en slags velvære når vi befinner oss i nærheten av vann, tankene blir mer åpne når vi ser utover havet, lyden av vann som renner i en foss, virker på en eller annen måte forfriskende på oss. Derfor vil de færreste påstå at det er ugunstig å bo i nærheten av vann.

”Qi er mor til vannet – der hvor qi er, finnes det vann,” skrev Guo Pu i den eldste boken vi har om feng-shui. Han forklarte det på denne måten: ”Qi rir på feng (vind) og oppløses, men holdes tilbake når det møter shui (vann). De gamle samlet på qi for å forhindre at det forsvant; derfor kalles det feng-shui.”

Med andre ord ser det ut til at vind og vann er en måte å bevare qi på. Vinden fører til at qi oppløses, så den må blokkeres. Vannet samler opp qi, noe som betyr at vi bør ha det i nærheten. En bokstavelig og grunnleggende oppfatning av feng-shui blir dermed at det dreier seg om å hindre vind og samle på vann.

Så enkelt kan man si det.

Og samtidig som vannet samler opp qi, eller kanskje nettopp fordi det har denne evnen, regnes det som en kilde til rikdom. Innen klassisk feng-shui er det rett og slett et symbol på penger: ”Vannet er blodet til fjellene og rikdommen til jorden.”

Dette kan enhver bonde underskrive på: Uten vann til jorden blir det ingen rikdom.

Men feng-shui er egentlig ikke innrettet mot jordbruket. Det vannet som Guo Pu omtaler, er ikke regnvann, men vann som allerede befinner seg på jorden – i innsjøer, elver og hav. Det er ikke nedbørsmengden, men nærheten til vann som skaper rikdom. Jo nærmere vannet er, og jo bedre det er egnet til å ”samle opp qi”, desto rikere blir man.

Som nordmenn bør vi kunne forstå og godta dette. Ta for eksempel Oslo, med åsene rundt seg og fjorden foran – denne byen har en fantastisk feng-shui. Den er nærmest dømt til velstand, noe de kinesiske mestrene ville ha begrunnet med at en dyp og lang fjord er godt egnet når det gjelder å ”samle opp qi”.

Men dette gjelder jo overalt. Hele den norske rikdommen kommer i bunn og grunn fra vannet. Fra vannkraft og fiske, olje og shipping. Derfor ligger alle våre viktigste byer ved kysten. Vannet er ikke bare en livsnødvendighet, men en infrastruktur for økonomisk utvikling. Det ser vi over hele verden, fra London og New York til Tokyo og Sydney. Alle de rikeste byene på jorden har en eller annen tilknyting til vann. Sammenhengen mellom vann og rikdom ser ut til å være en økonomisk lov.

Innen klassisk feng-shui regnes vannet for å være langt viktigere enn fjellene når det gjelder å skape verdier. Ifølge de gamle mestrene kunne intet område sies å være perfekt uten vann, mens et landskap uten fjell kunne være nesten like gunstig, forutsatt at det fantes vann i nærheten. Om valget sto mellom fjell og vann, burde man velge vann, men det aller beste var en kombinasjonen av fjell og vann.

Kinas største by heter Shanghai og ligger ved kysten. Før kommunistenes maktovertagelse var dette en av verdens ledende finansbyer. Hele 90 prosent av Kinas eksport ble kontrollert av bankene i Shanghai, og over halvparten av varene ble sendt ut fra denne byens havn. Det var de samme bankene som finansierte landets regjering før kommunistene overtok. Etterpå ble Hongkong, med sin fantastiske havn og fjellene rundt, den rikeste byen i Kina.

Beijing derimot, som knapt kan sies å være beskyttet mot vinden, og som ikke har noen egen havn (hvis vi ser bort fra Tianjin), er først og fremst et administrativt sentrum for Kinas vei-, og jernbanenett, en grå og støvete kjempeby som ifølge folk i Shanghai aldri har vært i stand til å tjene sine egne penger. Stort sett har den levd på de skatter myndighetene har samlet inn andre steder i landet, blant annet, og ikke minst, fra byene ved kysten.

Men keiseren bodde i Beijing, og han hadde makt til å åpne eller skru igjen vannslusene. Kina har i uminnelige tider vært bygget opp rundt et ganske avansert nett av elver og andre vannveier, kanaler og sluser som sentralmakten kontrollerte. Den lengste kanalen (1800 kilometer) som noensinne er blitt bygget – den såkalte Keiserkanalen – ligger i Kina. Det faktum at jordbruket og fremfor alt risproduksjonen ofte var avhengig av kunstig vanning, forenklet styringen av dette kjemperiket. Den som behersket vannet (keiseren) hadde provinsene i sin hule hånd. Betalte man ikke skatt, fikk man kanskje ikke vann. I hvert fall ble ikke kanalene vedlikeholdt.

Så i en viss forstand kan man også si at hovedstadens rikdommer stammet fra vannet.

Keiseren hadde dessuten makt til å sørge for at hans egne palasser var preget av den beste feng-shui. Den forbudte by i Beijing er for eksempel omgitt av Det gylne vann, en kunstig elv som beveger seg rundt keiserens hjem. Inne i selve palasset finner vi flere kunstige dammer, i tillegg til Beihai-sjøen hvor Mai Cheng rodde sammen med sin mor under kulturrevolusjonen. Sjøen ble bygget for å sikre at keiserens omgivelser hadde god feng-shui.

Fra 1949 overtok Mao Zedong keiserens posisjon i Beijing. Han flyttet inn i Den forbudte by, men også der hvor han ble født, hadde man sørget for en kunstig tilførsel av vann. Der hvor han vokste opp, i Shaoshan i Hunan-provinsen, foran huset som Mai Cheng besøkte sammen med sin far under kulturrevolusjonen, lå det en dam på rundt 3000 kvadratmeter. Det var hans bestefar, visstnok en ekspert på feng-shui, som hadde gravd den ut. Unge Mao pleide å bade der. Han ble en ivrig svømmer, og etter hvert som hans makt vokste, sørget han for at det alltid lå et svømmebasseng foran de palassene han bodde i.

Ifølge kommunistene var feng-shui en overtroisk, føydalistisk, ukommunistisk lære som man burde ta klar avstand fra. Ikke desto mindre ble feng-shui praktisert etter alle kunstens regler av partiets formann. For eksempel insisterte han på å sove med hodet mot øst, der hvor solen sto opp, noe som ifølge teoriene bak feng-shui skulle gi ham energi. Navnet som han hadde fått av sin far, Ze-dong, betyr henholdsvis å samle på vann (zi) og øst (dong), men siden zi også kan bety lys, ble han regnet som lyset fra øst.

Den metoden kineserne foretrakk å bruke når de ville forbedre sin feng-shui, var nesten alltid å sørge for at de bodde i nærheten av vann. Om ikke vannet var der fra før, måtte de skaffe det på kunstig vis. Derfor vil man den dag i dag, over hele Kina, selv på de mest unaturlige steder, finne dammer og kulper, kanaler og kunstige bekker, springvann og fontener. Vann som står stille har aldri vært gunstig – ”Stagnerende vann fører ikke til rikdom,” heter det hos Guo Pu – så man gjorde sitt beste for å få det til å sirkulere.

Men om man ikke er rik fra før, kan dette bli vanskelig å få til. Å anlegge en foss eller grave ut et svømmebasseng foran huset sitt, kan fort bli en komplisert og kostbar affære.

Heldigvis finnes det andre metoder. Enklere metoder, som er tilgjengelige for alle, til og med hvis man bor i en leilighet. Det enhver bok om feng-shui vil anbefale, er å gå til anskaffelse av et akvarium, helst med levende fisker (for å skape liv og bevegelse i vannet), som man setter i nærheten av inngangen, fortrinnsvis på den siden av boligen som vender mot øst eller sydøst. Mange eksperter på feng-shui hevder til og med at det kan være nok å sette en skål med friskt vann i denne delen av huset.

Ifølge moderne bøker om feng-shui kan lysfrekvensene i et rom påvirke dets qi, så det er fristende å si at et maleri må være mye mer effektivt enn en skål vann fra springen. Et maleri som gir assosiasjoner til vann, kan i hvert fall virke beroligende. Det kan nesten være som å stå foran havet, den kontemplative farven (blå?), fuktigheten, friskheten, illusjonen av vann i langsomme bevegelser – alt dette lar seg av og til abstrahere og projisere på et lerret.

Vannets egenskaper

Det beste ved et menneske
er som vannet
som tilpasser seg alle ting
og gir næring til alle

Vannet er mykt
for det følger naturen
og finner sin egen vei
uten å bruke makt

Vannet er ydmykt
for uten å klage
renner det alltid til det laveste sted
akkurat som et beskjedent menneske

Vannet er ærlig
for det er gjennomsiktig
og det står til troende
som ordet til en gentleman

Samtidig er vannet sjenerøst
for det gir til alle
uten å vente noe til gjengjeld
som et godt menneske

Og lik en vismann
kan det ha ukjente dyp
men det stiller ingen krav
og det har ingen bekymringer

Dette diktet, som er skrevet av Laozi (600–450 f. Kr.), kunne vært et motto for Mai Chengs utstilling i Espace Bateau Lavoir på Montmartre i Paris i september 1995. Utstillingen het Vannets egenskaper, for alle bildene hadde vannet som tema. I forordet til utstillingskatalogen trakk den amerikanske anmelderen Roy Williamson frem deres ”rolige balanse. Her er paletten kald, og det er som om et rytmisk lysnett strekker seg over en gammel vegg. Det er kalligrafien som gjenoppretter orden og gir oss noe å vende tilbake til, og vannet er hele tiden i nærheten.
  I noen av Chengs arbeider finner vi en uvanlig forvandling av det vertikale rommet som kjennetegner den klassiske, kinesiske kunsten. Denne behandlingen av billedflaten blir ofte understreket ved tilstedeværelsen av en enkel, loddrett linje med kalligrafi.
  En seksuell dynamikk er også til stede, som når en enslig svart linje senker seg gjennom et blått felt. Andre ganger snus dette på hodet – rytmen forsetter i en helt annen toneart, og vi blir minnet om at yin og yang bare er to aspekter ved vår natur.
  Forstyrrende, elementær, nedbrytende, imøtekommende, reflekterende og avslørende – alt dette er egenskaper ved vannet, og samtidig noe som kjennetegner de mesterlige fortellingene til Mai Cheng.”

Året etter, i 1996, skriver Dagbladets anmelder Harald Flor at Mai Chengs malerier ”tar farge av både det flytende elementet og taoismens tanker.  De siste framholder verdien av vannet som omslutter liv, renser og stiller tørst, som er gjennomsiktig og tilkjennegir sitt nærvær gjennom et uendelig mangfold av bevegelser.

På Mai Cheng Zhengs billedflate fins noe av den samme variasjonen i det flersjiktige og stofflig vekslende uttrykket. Det siste materialiserer seg gjennom det forstøvete kullet utblandet i lasurtynne lag, med olje som fanger fossefallets og lakkfargens tette og overdøvende sverte. Bak i det anelsesfylte billedrommet svever bleknete røde stempler, som mild gjenklang av tradisjonens fjerne formuleringer …”

Utstillingen besto av oljemalerier med store penselstrøk av den typen som vanligvis kjennetegner kalligrafien. Både det klassiske tusjmaleriet og de taoistiske tankene som utgjør grunnlaget for alle kinesiske landskapsskildringer, var med på å gi ”gjenklang av tradisjonenes fjerne formuleringer”.

Landskap heter forresten shan-shui på kinesisk. Det første ordet, shan, betyr fjell, mens det andre, shui (det vet vi allerede) betyr vann – akkurat som i ordet feng-shui. Og når man setter disse to tegnene oppå hverandre (som til venstre), får man det enkleste av alle landskapsmalerier – så enkelt at man ikke behøver å kjenne den kinesiske kalligrafien for å skjønne hva det betyr.
  I samsvar med taoismens tanker ble naturen betraktet som en avspeiling av den universelle bevissthet. Maleriene skulle, i en suggestiv og forenklet form, gjengi naturelementene som symboler for livet og kreftene bakom tingene. Skapelsens grunnprinsipper, det kvinnelige (yin) og det mannlige (yang), ble symbolisert av fjellene og vannet, som alltid har vært et hovedmotiv innen det kinesiske landskapsmaleriet.

Yin og yang er også et hovedmotiv innen feng-shui. Denne todelingen av verden er i det hele tatt grunnlaget for den klassiske, kinesiske forståelsen av verden. Yin og yang er prinsippenes prinsipper, det er noe som klassifiserer hele universet, både det materialistiske og det spirituelle, både det som har med tid og det som har med rom å gjøre – alt er inndelt i disse to polene: yin og yang.

Ifølge de gamle kineserne var qi i universet opprinnelig taiji, som ble delt i de to ytterpunktene yin og yang, som igjen ble brutt ned til vann, ild, tre, metall og jord. Dette er de såkalte grunnelementene, som man alltid vil finne i Mai Chengs malerier, og som alltid må være i balanse. Men for å forstå hvordan og hvorfor hun tilstreber denne balansen, må vi ta utgangspunkt i prinsippet om yin og yang.

I kinesisk tenkning blir de kreftene som stiger opp fra jorden, regnet som yin, mens de kreftene som stråler ned fra himmelen, regnes som yang. Av natur er yin stille og kumulativ, mens yang er aktiv og mobil. Alt i universet er et produkt av reaksjonen og integrasjonen mellom disse to typene qi, som er både motsatte og komplementære overfor hverandre. Yin står for det feminine, det mørke, det milde, det kalde, svake, innvendige og konservative. Yang står for det maskuline, det varme, det sterke, det strålende, utvendige og aggressive. Natten er yin, mens dagen er yang. Vinteren er yin, mens sommeren er yang. Og så videre.

Det er ikke vanskelig å forstå dette. Det er nesten like grunnleggende som forplantningen. Eller som det heter i ”Forvandlingens bok” (I-Ching), som kineserne snart har lest i 3000 år: ”Yin kan ikke i gi fødsel til noe i seg selv, liksom yang ikke alene kan gro. Tao er ingenting annet enn yin og yang kombinert på en harmonisk måte.”

Dette harmoniske, som er et annet ord for balanse, utgjør grunnlaget for all god feng-shui. Og derfor er det bare naturlig at fjell og vann, som er basis for ethvert landskap, beskrives som yin og yang innen klassisk feng-shui. Fjellene er yin, mens vannet er yang. Fjellene er statiske, noe som er typisk for yin, mens vannet beveger seg, og dermed blir yang.

At noen fjell også klassifiseres som yang, og at visse typer vann tvert imot kan regnes som yin, er et av de unntakene som bare bekrefter regelen. Eller kanskje det viser at feng-shui ikke kan være annet enn en kunst, for det er tydeligvis helt utilstrekkelig å kjenne de grunnleggende prinsippene. Man må alltid bruke intuisjon og fantasi, akkurat som en kunstner. Det kan virke forvirrende, men vann som står stille karakteriseres gjerne som yin. Det er en type vann man helst bør unngå, ifølge de gamle mestere, for det samler ikke opp qi, og dermed skaper det heller ikke god feng-shui.

Likeledes kan fjell som tilsynelatende er i voldsom bevegelse, rett opp og rett ned, karakteriseres som yang, og det blir gjerne understreket at den som ønsker å leve et harmonisk liv, helst ikke bør bosette seg i eller rett under landskap av denne typen.

Den norske forfatteren Nils Kjær (1870–1924) ante neppe hva feng-shui var, men at han forsto hvor forstyrrende slike yang-fjell kan være, fremgår av et brev han skrev fra Alpene: ”Det beroligende ved al anden natur er, at den ligger: det foruroligende ved alpenaturen er, at den staar eller endog hænger; det absurde ved den er, at den reiser seg i stedet for at brede seg. Den er vertikal, opretsaaende; den indtager et ubekvemt giv agt, og der findes ikke hvile i synet af den.
  Skal jeg gaa ud, maa jeg enten gaa op eller ned; det samme maa øinene, hvis de vil se. En lever i et ubehageligt paa-skraa, som i længden fremkalder en lede af svimmelhed. Og midt i landskabet er en inden fire vægge, med en indelukket stuefølelse; paa bunden, aldrig på overfladen; tusen meter over havet ifølge geografien, tusen meter under ifølge fornemmelsen.
  Tyskerne kalder sit mareridt alp, og tyskerne forstaar sig en smule på mareridt.
  Alle priser udsigter fra fjeldene, ingen snakker om alle de udsigter, de ligger i veien for. En faar lyst til at se om hjørner, se i siksak ... Den rene sandhedskjærlighed og ingen falsk patriotisme tvinger os til at erkjende Norges overlegenhed som bjergland: vi har rum til vore fjelde og rum imellom dem, vi har de lange, de brede lyksalighedens vidder, hvor naturen strækker sig i sin store horisontale uforstyrrelighed.”

Dette var en digresjon. Men feng-shui er som sagt en kunst, og kunsten åpner for skjønn og improvisasjoner, sånn at fjell som i utgangspunktet er yin, kan bli til yang der hvor morgensolen faller på det, mens til og med et yang-fjell kan ha god feng-shui dersom det ligger i nærheten av et ganske rolig vann, som dermed blir yin. Motsatt vil en foss, på grunn av vannets sterke bevegelser, være utpreget yang og kunne skape god feng-shui i nærheten av et fjell som er yin.

Med andre ord er yin og yang ikke faste begreper. De er relative. Når to gjenstander befinner seg nær hverandre, er den som har den mest aktive energien, yang, og den som har den mest mottagende energien, yin.

Poenget er å finne en balanse mellom yin og yang. Dette gjelder naturligvis ikke bare landskaper, men i grunnen det meste i livet, inkludert kunsten. Og bare når to motsatte krefter settes opp mot hverandre, oppstår det energi. Elektrisitet for eksempel, men også kunst.

Kontrastene vi finner i Mai Chengs malerier, kan forståes på denne bakgrunn. Det er ikke nødvendigvis de samme kontrastene som vi finner i et landskap, og som dreier seg om formen på terrenget eller bare om perspektivet, altså kontrasten mellom noe nært og noe som er langt vekk. Det er heller slike kontraster som oppstår når noe tungt blir satt opp mot noe lett, når noe søtt blir nøytralisert av noe surt, eller fremfor alt når en kald farve balanseres mot en varm.

For også farvene i et maleri kan være yin eller yang, og hva en farve oppfattes som, avhenger ofte av nabofarvene. I henhold til teoriene innen feng-shui har hver farve en unik vibrerende frekvens som må balanseres mot andre farver, og sammen vil de påvirke qi-energien i rommet. Deres fundamentale betydning bestemmes først og fremst av det elementet farven representerer, og dernest av farvene i nabolaget, i bildets grunntone, og til slutt av bildets omgivelser.

Et hvitt rom kan for eksempel virke kjølig, men hvis vi utsmykker det med et bilde som er overveiende rødt, vil rommet straks virke varmere. Dette skjer fordi rødt symboliserer grunnelementet ild, som altså er yang. Et bilde som er overveiende blått (vann), vil derimot virke kjølig fordi det er yin, men ikke nødvendigvis mot en hvit vegg. Grønt (tre) er yin i forhold til gult eller rødt, men i forhold til blått blir grønt til yang.

Men dette er ikke så vanskelig som det lyder. I hvert fall ikke hvis man kjenner betydningen av de fem grunnelementene.

Forrige side...

De fem grunnelementene...

nyheter |  omtaler |  feng-shui  |  curriculum  |  utsmykninger  |  bok  |  malerier  |  kontakt  |  hjem
news  |  press  |  feng-shui  |  biography  |  commissions  |  book  |  paintings  |  contact |  home